Search

Notat om cannabispasienters rettigheter i krise, sendt 18 Mars 2020

Etter flere forespørsler, legger vi her ut notatet som ble oversendt SLV, HDIR og HOD 18 MARS 2020. Notat om cannabispasienters rettigheter i krise Dette notatet er en juridisk betenkning rundt spørsmålet om cannabispasienters rettigheter under coronaviruskrisen. Den norske narkotikaforskriften § 19 tillater at pasienter med behov for medisinsk cannabis eller annet legemiddel med innhold av narkotika til eget personlige, medisinske bruk kan innføre inntil en måneds forbruk fra utlandet. Forutsetningen er at pasienten har resept på legemiddelet (cannabisen) og at den reisendes medisinske behov dokumenteres ved erklæring fra lege i Norge. I høyesterettspraksis er det godtatt at legen skriver at pasienten bruker medisinen og får resept på legemidlet fra en utenlandsk lege. Dersom man mangler slik erklæring fra norsk lege, kan man bare ta med seg en ukes forbruk om man reiser til utlandet og får resept på slik medisin. Smitteverntiltakene rundt coronaviruset har bl.a. avskåret pasienter fra å reise til eksempelvis Nederland for å hente sin medisinske cannabis. Spørsmålet er om staten da har en plikt til å legge til rette for at pasientene på annet vis får forsynt nødvendig medikasjon mens krisen gjør reise til og fra utlandet umulig etter omstendighetene og hvordan staten eventuelt kan legge til rette for dette. Det er mange pasienter som i dag er avhengig av å få medisinsk cannabis i hverdagen for å kunne fungere. For mange utgjør medisinsk cannabis forskjellen mellom å leve et fullverdig liv og knapt å leve. Retten til helse er en menneskerettighet som slås fast i FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter artikkel 12. Regelen gjelder som norsk rett og har forrang foran annen norsk rett som kommer i konflikt med rettigheten ifølge menneskerettsloven § 3. Artikkel 12 lyder slik: «1. Konvensjonspartene anerkjenner retten for enhver til den høyeste oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk.

  1. De tiltak som konvensjonspartene treffer for å oppnå virkeliggjørelse av denne rettighet, skal omfatte tiltak som er nødvendige for å:

  2. Forebygge, behandle og kontrollere epidemiske, endemiske, yrkesmessige og andre sykdommer

  3. Skape vilkår som trygger legebehandling og pleie under sykdom.»


Staten har altså ved å ratifisere konvensjonen påtatt seg en forpliktelse under det internasjonale menneskerettighetsvernet til å anerkjenne retten som enhver har til «høyest oppnåelige helsestandard både fysisk og psykisk». Som vi ser inkluderer dette så vel smittevernet og retten til nødvendig legebehandling og pleie ved sykdom. Første ledd tilsier at pasienter har krav på å få den best mulig helse som er oppnåelig, som tilsier at staten har en forpliktelse til å påse at pasientene er så friske som de kan være ved at man får behandling og medisin for å kurere eller stabilisere sykdom. Samtidig nyter cannabispasienter like godt av smittevernet som alle andre pasienter i Norge, som det fastslås i bokstav c. Utslag av dette prinsippet om rett til høyest oppnåelig helsestandard har gitt seg uttrykk i pasient- og brukerrettighetsloven § 2-1 a og 2-1 b som knesetter retten til nødvendig helsehjelp fra hhv. Kommunens helse- og omsorgstjeneste og spesialisthelsetjenesten i Norge, en rett som strekker langt. (Det er også innfortolket visse positive forpliktelser for staten etter Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen artikkel 8, hvoretter statene har plikt til å påse at det foreligger et effektivt regelverk som beskytter pasienters fysiske integritet. Disse forpliktelsene synes i utgangspunktet å være rettet mot å ha regelverk som beskytter pasienter mot feilbehandling, og har dermed noe mindre relevans for vår situasjon. Imidlertid er det verdt å merke seg at EMK artikkel 8 beskytter vår fysiske og psykiske integritet, slik at enkelte helserettigheter nok må tolkes inn i bestemmelsen i samsvar med statens plikt til å sikre menneskerettighetene etter EMK artikkel 1.) Retten til helse er også fastslått i Den europeiske sosialpakt artikkel 11 og artikkel 13, i tillegg til at den fremgår av EU Charter of Fundamental Rights artikkel 35. I sosialpaktens artikkel 11 og 13 står det henholdsvis om retten «to benefit from any measures enabling him to enjoy the highest possible standard of health attainable» og retten for de som er uten tilstrekkelige ressurser til «social and medical assistance». I EU-charteret står et lignende rettskrav for borgeren. Charteret har ikke bindende virkning for Norge, men har betydning for tolkningen av EØS-retten og EMK-retten og får dermed indirekte betydning. Retten til helse er for øvrig kodifisert i lignende ordelag i barnekonvensjonen artikkel 24. Spørsmålet er om det kan utledes en positiv plikt for staten til å legge til rette for at pasienter som trenger bestemte former for medisin når slik medisin er tilgjengelig og det ikke lar seg gjøre for pasientene å få tak i medisinene på annet vis. Det synes å være nokså bred enighet internasjonalt om at «access to essential medicines» er å anse som en fundamental del av retten til helse, se bl.a. FNs menneskerettighetsråd resolusjon 12/24 av 12. oktober 2009 hvor menneskerettighetsrådet «[s]tresses the responsibility of States to ensure access to all, without discrimination, of medicines, in particular essential medicines, that are affordable, effective and of good quality». I norsk juridisk litteratur er bl.a. følgende utlagt om rettigheten, se Eide (2006) «Retten til helse som menneskerettighet»: «En hovedkomponent av retten til helse er retten til helseytelser for den enkelte. I BK artikkel 24 er dette uttrykt om en rett til behandlingstilbud for sykdom og rehabilitering. Helseytelser innbefatter en rett til å nyte godt av helseinstitusjoner (helsestasjoner, sykehus m.v.), helserelaterte produkter (medisiner, hjelpemidler etc), tjenester og livsvilkår som til sammen er nødvendige for å sikre den høyest oppnåelige helsestandard.» Det synes altså å ligge i kjerneområdet for retten til helse at den inkluderer rett til helseytelser for den enkelte, herunder retten til helserelaterte produkter som (essensielle) medisiner som er nødvendig for å sikre høyest oppnåelig helsestandard. Det er verdt å minne på at medisinene som inneholder narkotika som medisinsk cannabis er anerkjent av lovgiver som nødvendig medisin gjennom at det i dag finnes et unntak fra forbudet mot erverv og innførsel gjennom narkotikaforskriften § 19. Dette er altså noe lovgiver har villet tillate gjennom å åpne for dette unntaket, noe som nokså uttrykkelig kommer frem av narkotikaforskriften § 5 siste ledd hvor regelen i § 19 unntas fra det alminnelige forbudet mot erverv og innførsel av narkotika. Lovgiver har med andre ord sett at det er et medisinsk behov som enkelte pasienter har for denne typen medisin til eget personlige bruk så sant behovet kan dokumenteres ved erklæring fra lege i Norge og resept. Lovgiver har gjennom unntaket gjort et ellers ulovlig legemiddel lovlig i Norge. I så måte har også staten åpnet opp for at noen pasienter kan ha krav på slik medisin for å få høyest oppnåelige helsestandard. For disse pasientene er dette «nødvendig» helsehjelp. Basert på det ovennevnte er det mitt syn at Norge har plikt til å legge til rette for at pasienter får den medisinen de trenger så sant medisinen er tilgjengelig for norske myndigheter mens de er utilgjengelige for pasientene grunnet reiserestriksjonene. Per i dag er som nevnt denne muligheten ikke åpen for pasientene grunnet reisrestriksjoner, og pasientene har ellers krav på det samme smittevernet som andre borgere. Jeg har forstått det slik at visse norske apoteker i dag har en beholdning med cannabisholdig medisin som bedrocan og bedica slik at det er mulig tilby dette til norske pasienter uten at de må reise utenlands. I så fall er spørsmålet om det i dag foreligger hjemmel for myndighetene til å tilfredsstille kravene som menneskerettighetene stiller i denne sammenheng. I utgangspunktet er det forbudt å omsette narkotika som er oppført i narkotikalisten iht. narkotikaforskriften § 5. Imidlertid heter det i forskriftens § 5 andre ledd at departementet i forskrift eller ved enkeltvedtak kan «gjøre unntak» fra første ledd dersom det foreligger «medisinske […] behov». Forskriften åpner altså opp for en bred adgang til å dispensere fra forbudet når det foreligger et medisinsk behov. Myndigheten til å dispensere er delegert til Helsedirektoratet og Statens legemiddelverk gjennom vedtak av 5. mars 2013. Eventuell adgang til innførsel av narkotiske legemidler krever egen tillatelse etter narkotikaforskriften § 9 som gis etter søknad til Statens legemiddelverk. I vår sak kan det ikke være tvilsomt at det foreligger et medisinsk behov dersom erklæring fra lege i Norge beskriver behovet og det foreligger en utenlandsk resept på legemiddelet. Da er det medisinske behovet vurdert to ganger av to leger. Hjemmelen i forskriftens § 5 annet ledd til å gi unntak åpner for mange ulike kreative måter unntaket kan gjøres på ved at det bestemmes at det så vel i forskrift som i enkeltvedtak kan «gjøre[s] unntak» uten at det spesifiseres nærmere hva som kan eller skal gjøres. Plikten til å sikre pasientenes adgang til nødvendig medisin kan eksempelvis gjøres gjennom at den gjeldende ordningen som åpner for godkjenningsfritak for medisiner som inneholder mer enn 1% THC (tetrahydrocannabinol) for spesialister i sykehus utvides til også å gjelde cannabispasientenes fastleger i situasjonen man står i. Slik ordningen er i dag kan enkelte leger søke om og få innvilget godkjenningsfritak fra legemiddelverket gjennom legemiddelforskriften § 2-5. Det vil gi legemiddelverket adgang til å kontrollere for det medisinske behovet i det enkelte tilfellet. Det bør i så fall etableres en hurtigprosedyre i denne situasjonen da mange av pasientene allerede nå begynner å gå tom for sin nødvendige medisin da de kun har mulighet til å ta med og oppbevare en måneds forbruk eller en ukes forbruk (hvis de ikke har erklæring fra lege i Norge). Idet hjemmelen til å gjøre unntak etter narkotikaforskriften § 5 andre ledd ikke sier noe om hvordan unntak skal gjøres, kan unntak eventuelt gjøres på annet vis utenom gjeldende ordninger for godkjenningsfritak. Den måte norske myndigheter enklest og mest effektivt kan gjennomføre sin plikt til å påse den best oppnåelige helsestandarden for den enkelte er ved at de apotekene (og forutsetningsvis dermed allerede har tillatelse til innførsel etter narkotikaforskriften § 9) som har en beholdning av cannabisholdig medisin (og andre medisiner som pasienter iht. narkotikaforskriften § 19 må hentes i utlandet) gis dispensasjon til å omsette slike legemidler i sine apotek mot fremvisning av resept utskrevet av utenlandsk lege. Argumentet mot å anerkjenne slik resept fra utenlandsk lege er ikke sterke, og det er i utgangspunktet ingen grunn til å betvile kompetansen til vedkommende lege sammenlignet med en norsk lege. Av disse skisserte alternativene synes det sistnevnte alternativet, nemlig å åpne opp for at resepter utskrevet i utlandet aksepteres i Norge, å være det mest effektive for å sikre pasientene sin rett til adgang til essensiell medisin. Dette vil til gjengjeld også være kostnadseffektivt i et bredere samfunnsperspektiv da pasientene, som i utgangspunktet ofte er ressurssvake, slipper å bruke penger og krefter på utenlandsreise for å få sin medisin. I tillegg vil ressurser som ellers vil måtte brukes på å gi godkjenningsfritak frigis og brukes på mer presserende oppgaver i den spesielle smittevernsituasjonen Norge står overfor.


245 views0 comments

Recent Posts

See All

18 Januar 2021 fastslo Helse og Omsorgsdepartementet følgende endringer i forskrift om Narkotika (Narkotikaforskriften) : §18 angående gebyr vil ikke påvirke pasienter generelt, slik situasjonen er

PASCAN Høringssvar - forslag i endringer av smittevernsloven. PASCAN ber om at en utredning av eventuelt portforbud ivaretar personer med medsinske behov for cannabis. Grunnet leveringsproblemer på